Alle må på dugnad, på ulike nivåer
Klasseløpsauksjonen startet så friskt i går, men i takt med at publikum forlot salen, falt også interessen for å kjøpe hest. Det er i den situasjonen man er i nå, at alle kan ta fatt i en dugnad, på ulike nivåer.
– Det startet så bra, men midtsjiktet synes å være borte. Jeg har ikke analysert tallene ennå, men det er nedgang over hele linjen, medgir DNTs Tron Gravdal etter første dag av Klasseløpsauksjonen.
I fjor ble det ropt tilbake tre hester under hele Klasseløpsauksjonen. Bare etter første dag i år, er 20 hester ropt tilbake av oppdretteren, eller rett og slett ikke fått bud.
Denne erkjennelsen vil helt sikkert skape masse negativitet og påfølgende frustrasjon i miljøet. Det kan snus til noe konstruktivt.
Det må en dugnad til. Og det på alle nivåer i sport og organisasjon. Nå er tiden for å brette opp ermene. Vi starter på grunnfjellet og krabber oss oppover. Det er som kjent i motbakke det går oppover.
Det er som kjent i motbakke det går oppover
TGN
Grasrota. Dette misbrukte ordet som egentlig omfatter alle som bedriver trav- og galoppsport, men som mange bruker som springbrett for klage. Grasrota i sporten må slutte med akkurat det. Det er helt greit å kritisere, men ren klaging og syting fører ikke til noe. Man bør helst ha forslag til løsning om man er kritisk. Det er den konstruktive form for kritikk. Det er den som kan skape noe. Eder og galle er bare destruktivt og sprer negativitet.
De profesjonelt aktive. De må slutte å selge inn hestesporten som en investeringsarena, men mer som et trivelig lotteri med muligheter til å treffe det store loddet. For de aller fleste er det en hobby som man må sette av penger til å bedrive, som all annen hobby. Man kan ikke kreve å tjene penger på hest, men man kan kreve å få en opplevelse ut av det. Det er de profesjonelle aktives ansvar. Man selger en opplevelse, ikke en investering. Da må man være i positiv kontakt med kunden. Dessverre opplever vi altfor ofte at det er de profesjonelt aktive som i stor grad er de som snakker ned sporten aller mest. «Nei, nå er det dårlig altså. Det er helt ræva»!, hører vi altfor ofte. Hvordan skal man selge et produkt da?
Man kan ikke kreve å tjene penger på hest, men man kan kreve å få en opplevelse ut av det
TGN
Ledelsen. Hestesporten skriker etter en tydelig ledelse. En som bare står opp og tar styring. Nå skjer endringene så fort at man kan ikke grave seg ned i tidkrevende detaljer om hvilke kokker som skal koke hvilken suppe. Administrasjonskostnadene i sportsorganisasjonene og ikke minst i spillselskapet må ned. Samfunnet rundt oss krever det. Tunge strukturer er dødsdømt i 2020. Det krever bare en strategi som ledes av folk som tør å gjøre upopulære, som tør å ta de beslutningene som må til, om så man trues med juling for å ta dem. Det handler om å overleve. I alt for lang tid, har sportens ledende organisasjoner hatt det for godt. De har vært tilbakelent og litt arrogant avvist alle innspill om at kursen må endres. Nå brenner det på dass! Nå er tiden inne til å ta noen grep som virkelig monner, ikke bare kosmetiske tiltak eller reorgansiseringer som bare medfører mer byråkrati.
Staten. Tiden nærmer seg en konflikt med de som legger rammebetingelsene for sporten. Rikstoto har lagt ned nesten 60 millioner kroner i et ansvarlighetssystem for å tekkes staten. Staten jublet og skrøt hemningsløst. Deretter satte de kniven i ryggen på hesten. Lotteritilsynets anbefaling til LMD er skammelig. De tar ikke hensyn til sportens anbefalinger i det hele tatt, men skryter av ansvarligheten. Takk for det! Dette er altså et Lotteritilsyn som er ute av stand til å dekke opp for de utenlandske spillselskapene som de nå ønsker å drive store deler av omsetningen over til. Det er ikke til å tro! Nå er det opp til Landbruks- og matdepartementet om de vil beholde hestesporten slik vi kjenner den, eller om de skal sette 16 000 arbeidsplasser, for det meste knyttet til primærnæringen på spill.
Det er som en som en mann som har banka kjerringa i alle år, og gråter når hun reiser
TGN
Spillerne. Denne gruppen har i altfor lang tid vært sett på som en plagsom nødvendighet. Man skal liksom ikke lytte til spillerne. Det er faktisk de som er sportens arbeidsgivere. Lenge hadde ikke spillerne reelle alternativer. Det har de nå. Det skjønner sporten i for liten grad. Staten skjønner ingenting. Man kan ikke klandre spillerne for å trekke over til mer attraktive og billigere produkter. Hestesporten skal være sjeleglad for at den tunge og lojale delen av kundene har vært så lojale mot hestespillet som de har vært i alle år. Dessverre er de ikke behandlet som lojale og verdifulle av verken Rikstoto eller sporten selv. Nå ser vi resultatene. De velger seg andre markeder. Det er som en som en mann som har banka kjerringa i alle år, og gråter når hun reiser. De lojale kunnskapsspillerne må lyttes til i langt større grad enn de har blitt.
I sum blir det bare en konklusjon på dette. Nå må alle deler av sporten og spillet brette opp ermene og delta i en dugnad med positivt fortegn. Det er liv laga, men har behov for omfattende revisjon og endringer. Og det må skje kvikt!